DÅRLIGE UNNSKYLDNINGER

Jeg fylte 25 år. Rundt samme tid dukket det opp et brev i posten med påminnelse om at det var på tide å ta celleprøve for første gang. Jeg hang opp lappen på kjøleskapet, og der ble den hengende. Jeg skulle på påskeferie til LA, og da jeg kom tilbake var det eksamenstid før sommerjobb ventet i Oslo. Da jeg returnerte til studiebyen på høsten, la jeg merke til lappen på kjøleskapet, men fikk ikke somlet meg til å bestille time.

Det passet liksom aldri. Og kanskje var jeg ubevisst litt nervøs for å ta prøven? Men jeg lot lappen bli hengende på kjøleskapet som en påminnelse, og i desember da masteroppgaven var levert fikk jeg endelig somlet meg til å ta en tur til fastlegen før jeg dro med flyttelasset over fjellet. Det var unnagjort på et lite øyeblikk og var fort glemt igjen.

I romjulen dro jeg og samboeren på ferie til Thailand for å feire at jeg var ferdig med studiene. Jeg lå ved bassengkanten da jeg oppdaget et ubesvart anrop fra Haukeland sykehus. De hadde funnet noen "irregulariteter" ved celleprøven min, og jeg måtte ta en utvidet prøve. Solen hadde forsvunnet i horisonten og himmelen badet i rosa og gull. Jeg tenkte at jeg aldri hadde sett en finere solnedgang. Og mens jeg lå der kunne jeg ikke la være å tenke: Var det min tur nå?

Jeg hadde levd med kreft i nær familie hele ungdomstiden og starten av voksenlivet. Men jeg hadde ikke villet tenke tanken at det kunne ramme meg også. Og jeg skjønte plutselig hvorfor jeg hadde utsatt og utsatt den prøven.

Den nye prøven viste celleforandringer. Disse kunne gå tilbake av seg selv, men de kunne også utvikle seg videre. Dommen kom seks måneder senere: ny prøve viste grovere celleforandringer, forstadiet til kreft. Skremmende, ja. Men langt ifra så skremmende som å få livmorhalskreft. Av de 300 kvinnene som får sykdommen årlig, dør nesten en fjerdedel. Takket være screeningprogrammet blir de fleste celleforandringer oppdaget på et tidlig stadium, før de utvikler seg til kreft.

Med et lite kirurgisk inngrep var bekymringene mine borte. Konisering går ut på at man operer bort en liten bit av livmorhalsen hvor celleforandringene sitter. Det hele var unnagjort på en liten halvtime med lokalbedøvelse, og dagen etter var jeg på julebord med venninnegjengen. Etterkontroll viste at celleforandringene var borte.

Jeg er takknemlig for brevet jeg fikk i posten. Jeg er takknemlig for at jeg fikk muligheten til å bli mamma. Derfor kan jeg ikke få sagt det ofte nok: Sjekk deg. Det finnes ingen gode grunner til å utsette det, bare dårlige unnskyldninger. For barna du håper å få en gang, eller for de barna du allerede har fått. For familien din, for vennene dine, for alle som har tapt kampen før deg. Og for deg selv: Sjekk deg!

 

 

#sjekkdeg

 





 

TVILLING FAQ

Det er noe eget med tvillinger. Som tvillingmamma har jeg fått en smakebit på kjendistilværelsen der jeg får lange blikk på gaten og blir stoppet av tilfeldige forbipasserende. Jeg bombarderes av spørsmål av kjente og ukjente. Her er noen av klassikerne:

 

Er det tvillinger?

Dette spørsmålet får jeg flere ganger i uken på trilletur av nysgjerrige "kikkere" som drar opp kalesjen og stikker hodet ned i vognen (før de gjerne spør om de kan ta et bilde av dem, som om de er en turistattraksjon). Så nå har jeg begynt å pønske ut morsomme svar. En annen tvillingmamma tipset meg om å si: "Nei, det er trillinger - jeg glemte den siste hjemme". Eller kanskje jeg skal prøve meg på: "Nei, de er bare veldig tette. Det er kun 6 minutter mellom dem!" Eller hva med: "Nei, det er sønnen min og en kompis...". 

 

 

Er de eneggede?

Ikke et dumt spørsmål, så lenge ikke tvillingene er gutt og jente da ;) Eneggede tvillinger har  identisk DNA-profil. Vi trodde faktisk at gutta var toeggede frem til de var fem måneder gamle, og vi tok en DNA-test som viste at de var eneggede. Da de ble født var de ganske ulike, men de blir likere og likere for hver dag som går, og nå begynner vi å lure på om vi må fargekode dem, fordi vi ikke husker hvem som er hvem på bilder vi har tatt for en stund siden.

 

Ser du forskjell på dem?

Også et betimelig spørsmål. Jeg har tatt feil én gang om natten (skylder på at jeg ikke hadde linsene på). Men jeg ser egentlig ganske lett forskjell på dem sånn til daglig. Selv om de er eneggede er de ikke helt identiske av utseende, heldigvis :)  

 

Spiller det egentlig en rolle om de er eneggede eller toeggede?

Ja, jeg synes at det har en praktisk betydning, og det var derfor vi betalte et par tusenlapper for en pålitelig DNA-test. For det første kommer de til å få det spørsmålet resten av livet, så det er greit å ha et ordentlig svar. For det andre kan eneggede tvillinger være donorer for hverandre.

 

 

Hvordan er det egentlig å ha tvillinger?

Det skjønner jeg at mange spør om, men det er i grunnen ikke så enkelt å svare på. Siden jeg ikke har barn fra før, vet jeg bare hvordan det er å være tvillingmamma og har ingenting å sammenligne med. Det å være (tvilling)mamma er alltid hektisk, ofte kaotisk, kan være slitsomt, men er også dobbelt (?) så fantastisk. Dobbel glede <3

 

Har du eller mannen tvillinger i familien?

Min tippoldemor var toegget tvilling, men det har ingen sammenheng med at jeg har fått eneggede tvillinger. Det er kun toeggede tvillinger som er arvelig, eneggede tvillinger er etter alt å dømme helt tilfeldig og omtales som naturens mest perfekte uhell. Om mannen min har tvillinger i familien er irrelevant, da det er eggcellene som avgjør om det blir tvillinger. Menn kan likevel bære "tvillinggenet" videre til sine døtre. Fun fact: sjansen for å få tvillinger naturlig øker blant annet med alder, vekt og høyde.

 

Hvordan klarer du å ta vare på to babyer alene?

Av og til lurer jeg på det samme. Men det er jo ikke akkurat som om jeg har noe valg, hehe. Mesteparten av tiden går det veldig fint. Hemmeligheten ligger i rutiner, rutiner, rutiner og diverse hjelpemidler (vippestolen hadde jeg aldri i livet klart meg uten). Og det å akseptere at ikke alt går på skinner, men sette pris på de øyeblikkene hvor man har to mette, fornøyde og sovende babyer.

 

 

Er de hjemmelaget?

Det er vel strengt tatt ikke din business? Spør du alle med mørk hud om de er adoptert første gang du møter dem? Men ja, i vårt tilfelle er de hjemmelaget.

 

Spiser de samtidig?

Alltid - de får ikke noe valg. Det kalles samkjøring, og det har vi holdt på med siden de ble født. Så hvis én våkner midt på natten for mat, vekker vi den andre også. Hvorfor? Fordi det blir dobbelt så mye jobb om vi skal mate dem på omgang, og det har funket for oss.

 

Sover de samtidig?

På en god dag. Det beste er når én våkner litt før den andre så vi kan lure til oss litt kosetid. På en dårlig dag sover de på skift, og jeg får aldri pause. De har begge to et godt sovehjerte om natten.

 

 

Hvem er du mest glad i?

Når jeg får dette spørsmålet, blir jeg ganske perpleks. Jeg vet ikke med deg som spør, men jeg er like glad i begge barna mine.

 

Har du nok melk?

En feilslått icebreaker... Men ja, jeg hadde nok melk til begge to da jeg ammet. Problemet mitt var faktisk at jeg hadde alt for mye melk og stadig fikk brystbetennelser, og derfor ble gutta etter hvert flaskebarn. For oss var det et helt riktig valg og til det beste for både barna og meg.

 

Har du født dem?

Når forholdene ligger tilrette for det, er det fullt mulig å føde tvillinger vaginalt. Jeg var så heldig - eller uheldig, avhengig av hvordan du ser på det. En i hodeleie og en i seteleie med 6 minutters mellomrom. Fra hva jeg har skjønt, er det ikke så annerledes å føde to barn enn å føde ett, selv om det er mer risiko forbundet med det og man derfor har mange personer tilstede under fødselen. Under min fødsel hadde jeg tre fødselsleger, to jordmødre, to barnepleiere og en anestesilege som heiagjeng. Mannen min fikk såvidt plass ;) I tillegg sto barneleger parat vegg i vegg.

 

 

 

Skulle du ønske at du bare hadde én?

Jeg blir egentlig ganske provosert når jeg får dette spørsmålet. Nei, det har jeg aldri tenkt. Men av og til tenker jeg hvor mye enklere det hadde vært med én baby, for det føles som en ferie når jeg er alene med en av dem all den tid jeg er vant til å passe på to. Men fra det sekundet vi fant ut at det var to i magen har jeg elsket begge to høyere enn noe annet. I starten av graviditeten var jeg livredd for at jeg skulle miste en, da det dessverre er ganske vanlig med tvillinger. Jeg lurte på om den som ble igjen alltid ville føle et tomrom. Heldigvis klamret begge seg fast! :)

 

Er du sliten?

Ja, som alle andre småbarnsmødre blir jeg sliten. Men det som gjør meg mest sliten, det er å få varianter av det spørsmålet HELE tiden. Jeg setter mye mer pris på å få heiarop som: "Det er sikkert slitsomt til tider, men så heldige de er som har hverandre" med tilbud om hjelp og avlastning. Har du lyst til å komme hjem til meg og lage middag eller støvsuge en dag, så sier jeg ja takk til det ;)

 

Lurer du på noe mer om tvillinger? Jeg svarer gjerne :) Her er ingen spørsmål for dumme.

 

#tvillinger #foto #babybilder

 

 

 

OM Å FINNE BALANSEN

Jeg jinxet det så sykt etter forrige innlegg. Tenner, ikke noe stress! Men forkjølelse på hele familien, grøss og gru...

Om natten våknet vi av at tv1 hørtes ut som en kaffetrakter, pottetett. Da var det frem med alle triksene i boken; saltvann, snørrsuger og å lete gjennom flytteeskene (som vi skulle ha pakket ut av for noen uker siden) klokken fire om morgenen for å finne noen bøker til å legge under den ene enden av barnesengen. Og da det ikke hjalp mumlet jeg til min bedre halvdel: "Har vi løk?"

Han trodde jo jeg var gæren. Og jeg klandrer ham ikke, da jeg ikke er kjent for å være helt tilregnelig om natten. Man kan fint ha en samtale med meg hvor jeg virker oppegående og tilstede, men som jeg ikke har den minste erindring av dagen etter. Da vi kom hjem fra sykehuset og E&L måtte mates på klokken hver tredje time døgnet rundt hendte det noen ganger at jeg drømte at jeg hadde ammet dem. Så når min bedre halvdel spurte om ikke jeg skulle stå opp nå kunne jeg finne på å svare: "Men de fikk jo nettopp mat!" Heldigvis ble jeg gjennomskuet...! Men denne gangen var jeg faktisk ikke helt ute å kjøre. "Google løktrikset", gryntet jeg. Og skal si det gjorde susen for tette babyneser! Så fikk det ikke hjelpe at hele familien stinket løk dagen etter.

Sånn er det å ha tvillinger (eller å ha baby, kanskje? Der er jeg dessverre litt blank da jeg "tyvstartet" med to på én gang). Oppturer og nedturer, mestring og katastrofe går liksom hånd i hånd.

Ta søndagen for eksempel. Solen skinte, vi var uthvilte og trillet på langtur med stopp underveis for en kaffe og bolle. Når vi kom hjem igjen fikk jeg gulrotgulp i håret og på den nyvaskede lyse favorittjeansen - bare sånn for å komme i vater. Jeg var alene om legging den dagen og slo i hjel litt tid med å bade gutta. Da det var tv2 sin tur gulpet den nybadede tv1 på ny over hele pysjen. Og når jeg først ble forkjølet, måtte det selvfølgelig toppes med bihulebetennelse og øyekatarr. Jeg skriver dette innlegget fra sofaen høy på paracet, koffein, rinexin og otrivin mens gode hjelpere tar seg av de små.

Tips til å bli kvitt forkjølelse i en fei mottas med takk!

 

 

#hverdag #høst #tvillinger #familie #balanse 

 

TANNPARADOKSET

"Er det tenner på vei? De sikler jo så fælt!" Spørsmålet kom for første gang for tre måneder siden. Jeg lurte på det samme. Siklesmekkene holdt ikke mer enn en halvtime før de var gjennomvåte. ALT skulle inn i munnen og gnages på - hender, leker, bøker, kluter, håret mitt...

På kontroll hos helsesøster rett etter sommerferien spurte jeg om ikke hun trodde det kom tenner snart? "Jo, her er den første tannen rett rundt hjørnet, nede til høyre på begge to!" Jeg synes det var en god forklaring på hvorfor gutta den påfølgende uken var sutrete, klengete og sov dårlig om nettene. Så jeg smurte på med Dentinox flere ganger om dagen og ga Paracet et par kvelder da det sto på som verst, etter helsesøsters anbefaling. Uken gikk og ingen tenner dukket opp... Ikke uken etter der heller. Eller den måneden. Eller neste måned. Jeg fortsatte å sjekke, men stadig sjeldnere.

For et par uker siden skjedde det en liten revolusjon her hjemme. Guttene hadde plutselig flere netter hvor de sov natten gjennom uten mat! (Og med det mener jeg ikke at vi kan legge de for kvelden og at de sover uten en lyd til neste morgen. De legger seg i 18-tiden med mer eller mindre hell. De får flaske i 22-tiden og vi må ofte opp noen ganger for å gi smokk i løpet av natten. Men likevel kjennes det som en seier de gangene man slipper å måtte opp og gi flaske i 4-5-6-tiden om morgenen.) Men på dagtid har jeg hendene fulle med irrgrønne bæsjebleier som lukter død og fordervelse flere ganger om dagen. Kan det være noe de har spist?

En ettermiddag i forrige uke sitter gutta og koser seg i vippestolen med hver sin bitering. Jeg er sliten etter babysvømming og kvepper plutselig til i stolen der jeg synes jeg skimter en flekk i gummene til minstemann. Jeg lener meg frem. Og der er tannen i ferd med å bryte gjennom! Jeg sjekker broren, og det er samme utsikt der. Helt uten forvarsel og med den beste nattesøvnen vi har hatt på lenge.

 

 

#mammaperm #tvillinger #tenner #hverdag

 

FLYTTEKAOS OG BABYSVØMMING

 

 

Hallo mandag! Den kan jo ikke bli blå når man våkner til to skravlende og blide babyer, eller?

Mandager tar meg alltid på senga. Vi har brukt store deler av helgen på å flytte over klær og ting fra den gamle leiligheten vår på St Hanshaugen til den nye leiligheten på Smestad. I helgen lar vi rutinene fare, og da er det ekstra tungt å starte en ny uke med babysvømming på formiddagen. Det var en kamp mot klokken for å komme seg ut døren, og på et tidspunkt hadde jeg bare lyst til å gi opp hele prosjektet. Men det skulle tas undervannsbilder i dag, og det var den ekstra motivasjonen jeg trengte. Sånn gikk det:

 

09:00: Tv2 må vekkes fra lur.

09:03: Tv2 tisser over hele stellebordet og dagens antrekk som ligger klart ved siden av (mor var litt for trøtt til å huske å dekke over junior under bleieskiftet).

09:08: Tv2 legges på lekematten ferdig påkledd mens jeg går på kjøkkenet for å lage brunsj til gutta.

09:11: Jeg hører mistenkelige lyder og smell fra tv2s bleie. Sniffe-inspeksjonen slår meg nesten i gulvet, og det blir en ny tur på stellebordet.

09:12: Jeg får angst for at jeg har satt fra meg tv1 i tripp-trapp-stolen alene på kjøkkenet mens jeg og tv2 er på badet (med selene godt festet, selvfølgelig, men likevel: ikke greit...! Spesielt ettersom han har begynt å ta "sit-ups" i newbornsetet). Jeg legger tv2 på badegulvet og setter tv1 vippestolen før jeg fortsetter bleieskiftet.

09:17: Begge gutta plasseres i stolene sine, og jeg mekker ferdig grøt og melk i ekspressfart.

09:19: Den første grøtskjeen inntas.

09:34: Gutta er ferdige med måltidet, og jeg løper på badet for å tisse og pusse tenner. Jeg snur i døråpningen idet jeg innser at begge gutta fortsatt sitter i tripp-trapp-stolene.

09:38: Når begge gutta sitter forsvarlig fastpent i bilstolene med hver sin lue, smokk, pledd og leke, kan jeg ta meg en ny tur på badet.

09:41: Med en bag over hver skulder og en bilstol i hver hånd svetter jeg meg bortover til parkeringsplassen (godt jeg lever i treningstøy for tiden).

09:44: Vi kjører for å hente papsen på jobben.

10:00: En småsvett papsen hopper inn - jeg bommet på avkjøringen til kontoret hans og ventet på en parkeringsplass noen hundre meter unna.

10:08: Jakten på parkeringsplass på Bislett starter. Papsens "plan A" viste seg å være parkering forbudt hverdager fra 8-16...

10:12: Etter en liten runde rundt Bislett Stadion er vi heldige og finner en ledig luke.

10:16. Etter intens leting gjennom bager, vesker og jakkelommer, husker vi at armbåndene til garderoben ligger et sted i flyttelasset.

10:18: Resepsjonisten er i godt humør og låner oss et par armbånd "free of charge".

10:20: Vi går i garderoben med hver vår baby.

10:30: Babysvømmingen starter, og vi rakk det!

 

 

Disse to rampene ønsker alle en super uke!

#permisjonslivet #babysvømming #mandag #hverdag

 

 

 

MAMMAEN JEG IKKE SKULLE BLI

 

I dag er det syv måneder siden E&L kom til verden. På forhånd, og kanskje særlig før jeg ble gravid og fant ut at det var to i magen, hadde jeg gjort meg opp mange tanker om hvilken type mamma jeg skulle være. For eksempel skulle jeg SELVFØLGELIG:

- Aldri sitte på mobilen mens de små var våkne

- Amme frem til de var minst ett år

- Lage all babymaten fra bunnen av

- Aldri uttrykke frustrasjon eller oppgitthet over barna mine

- Dusje og sminke meg hver dag og alltid se fresh ut

- Være i gang med treningen 6 uker etter fødsel (jeg hadde faktisk meldt meg på løp i september)

- Ikke bruke tv-en som et "billig virkemiddel" for å underholde barna mens jeg gjorde andre ting

- Lære barna å sovne på egenhånd og aldri bruke triks som å rugge/bysse, bruke koseklut, gi flaske, etc. etc.

- Ha god rutine på klesvasken og aldri la skittentøyskurven flomme over

- Ha plenty av egentid på kvelden mens barna sov

- Planlegge innkjøp av barneklær og utstyr og alltid ligge en sesong foran 

- Ikke være hun som går i hi (sosialt) med en gang hun blir mamma

- Generelt gjøre alt for å ikke havne i kategorien "mamma" (du vet, hun du alltid ser i joggesko og comfy klær, som fortsatt bruker gravidtruser i mange måneder etter fødsel fordi det er så behagelig, usminket med fett hår i hestehale og ringer under øynene. Du vet du er havnet i overnevnte kategori når du skal kjøpe vin på polet uten sminke og ikke lenger blir spurt om leg).

 

 

På disse syv månedene har jeg møtt meg selv i døren på samtlige punkter. Noen dager er mobilen den eneste formen for sosial kontakt jeg har med mennesker som kan snakke i fulle setninger og tisse på do. I tillegg er det min kunnskapskilde nummer én, for på FB er det alltid råd å få fra andre mødre som også har babyer som ikke vil sove, holder på å få tenner, har bleieutslett, etc etc.

Jeg la ammingen fullstendig på hylla da guttene var rundt 3 måneder, etter mye svette og tårer på grunn av overproduksjon med x-antall runder med tette melkeganger og brystbetennelser (hvem hadde trodd at det å ha for MYE melk skulle bli et problem!). Barna mine er flaskebarn, og de er blide og fornøyde og vokser seg store og sterke. Nå som de er 7 måneder gamle får de kjøpegrøt (som de elsker) både morgen og kveld, i tillegg til frukt- eller grønnsaksmos midt på dagen, ofte à la kokkene Nestlé/Hipp/Semper, eller hjemmelaget à la pappa om vi har hatt noen rolige kvelder og tid til å lage opp en batch.

Og når det gjelder det å ikke havne i mammakategorien - vel, jeg hadde nok ikke fått så mye som et blikk fra noen av årets mannlige deltakere på Paradise Hotel der jeg haster av sted i regnfrakk, sminkeløs og med gulp i håret for å rekke en avtale på helsestasjonen (om du ikke tok den og du er småbarnsmor, MÅ du se min favorittserie for tiden, "MELK". Hysterisk morsom!)

Etter syv måneder i mammarollen har jeg heldigvis lært at listen over ikke er noen god målestokk på hvor god mor man er. Jeg er ikke perfekt, men jeg elsker barna mine over alt i verden og vil de kun det beste, og det får søren meg være godt nok. E&L får kanskje ikke hjemmelaget organisk babymat til alle måltider, og de har blitt observert i pysjamas med avklippede føtter, fordi de vokste ut av den før mamma rakk å handle ny. Men de får så mye de vil ha av kjærlighet, trygghet, mat og tørre bleier.

 

 

 

Er vi flere mammaer som (av og til) går med pysjamas i butikken? 

Følg meg gjerne på instagram her.

#tvillingmamma #godnok #hverdag

 

 

 

DEN FØRSTE HØSTFERIEN

 

 

Vi er tilbake i byen hvor flyttekaoset herjer. Gutta snappet ut av feriemoduset i det sekundet vi satte oss i bilen på vei hjem. Da jeg våknet av barneskrål kl. 07:03 i dag etter å ha gitt flaske kl. 04:35, knep jeg øynene sammen i et par minutter og drømte meg bort til late morgener på hytta. Andre ting jeg savner med å ha ferie:

 

- Rekke å drikke opp kaffen før den blir kald

- Ha tid til å lage egg og bacon til frokost

- Slippe å lukte sur gulp hele dagen

- Ha fjellet rett utenfor døren

- Ikke måtte planlegge dagen i detalj og følge rutinene slavisk

- Ligge i boblebadet mens guttene sover i vognen

- Ha et sett hender til hvert barn

- Ha en annen voksen å prate med

 

Her kommer et knippe bilder fra guttas første høstferie <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Du finner meg også på instagram (klikk på linken) :)

#høstferie #permisjonslivet #tvillinger

 

VI MÅ SNAKKE OM MAMMAKROPPEN

 

Mitt første magebilde ble tatt for nesten ett år siden. Jeg var så stolt over den lille kulen jeg hadde fått på magen, 16 uker på vei med tvillingene. "Er du sikker på at det er to der inne?" fikk jeg ofte høre. Og noen måneder senere, når magen begynte å komme for fullt og jeg stolt kunne fortelle at jeg i snitt gikk opp en kilo i uken: "Oi, det var mye! Godt du er høy og slank fra før, så det ikke synes så godt."

Brått er kroppen blitt allemannseie. Ikke nok med at man jevnlig viser frem Frøken Fryd til ukjente mennesker (innvendig ultralyd for å måle lengden på livmorhalsen er vanlig praksis når man har to i magen). Det er plutselig lov for alle og enhver å spørre både om hvor mange kilo man gikk opp i svangerskapet og hvor mange som "henger igjen" etterpå. Om man fikk strekkmerker eller appelsinhud, om man har nok melk, om man har født vaginalt (gjenganger med tvillinger), om man revnet under fødselen, etc. etc.

For nysgjerrige lesere: Jeg gikk opp 19 kilo (mulig det ble 20, siden jeg ikke hadde veid meg på noen dager før fødselen), og jeg fikk ingen strekkmerker som jeg ikke hadde fra før av. Som de fleste gravide var jeg livredd for at de skulle komme og smurte fete kremer på magen både morgen og kveld, for å ikke glemme hvetekimsoljen til Frøken Fryd, for å gjøre henne mer spenstig og elastisk til fødselen. Men etter å ha blitt mamma litt for tidlig, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg med glede hadde gått opp mange kilo til og båret strekkmerkene på magen med stolthet for å få beholde guttene i magen litt lenger. Det er lett å glemme på slutten av svangerskapet når man er tung og lei, men de ekstra ukene i magen er verdt søvnløse netter, kroppsverk og merker.

Kroppen min har båret frem to barn på samme tid, og jeg er mektig imponert over den. Men uansett hvor stolt jeg er av magen min, kommer jeg ikke til å legge ut noe magebilde. Noen vil se den og få en god følelse, eller tenke at "den er ikke så annerledes enn min egen". Andre derimot vil kanskje tenke "hadde jeg bare sett sånn ut" og føle seg nedstemt. Vi må slutte å sammenligne! Og vi må slutte å henge oss opp i kiloene og heller tenke på den bragden kroppen vår har utrettet.

Under svangerskapet fikk jeg kjenne på hvordan det var å ha en kropp som ikke fungerte optimalt. Verken lege, jordmor eller fysioterapeut kunne gi meg et klart svar på hvorfor jeg hadde ryggsmerter som på de kjipeste dagene gjorde at jeg ikke kunne sitte mer enn femten minutter sammenhengende, før jeg måtte ligge flatt ut på sofaen resten av dagen. Det forsvant med en gang guttene var ute! Og et par uker etter fødsel begynte jeg sakte men sikkert å føle at kroppen min var på vei tilbake til normalen.

Det er snart syv måneder siden guttene kom til verden, og magen min ser sikkert ut som jeg er 16 uker på vei. Men hva så? Jeg har en kropp som fungerer! Jeg har en kropp jeg er stolt av og som for tiden får mer enn nok trening av å bære rundt på 15-16 kilo baby hele dagen. Jeg har former, og jeg digger det! Jeg har overskudd og styrke til å klare hverdagen alene med tvillinger, burde ikke det telle mer enn hva vekten viser?

Når folk spør meg om hvor mange kilo jeg har til overs etter graviditeten, vet jeg ikke svaret. 75 prosent forsvant i  løpet av de første ukene, men siden har jeg ikke gått på vekten. Jeg tror faktisk den har gått tom for batteri. Jeg føler meg topp og bryr meg ikke om hva vekten viser, så hvorfor jeg stadig får spørsmålet er for meg et lite mysterium. Kanskje jeg skal stille spørsmålet i retur neste gang jeg får det: Hvor mye gikk du opp etter julebordsesongen?

#mammakroppen #gravidmage #magebilde #tvillinger

OM DET Å FØDE FOR TIDLIG

 

Jeg hadde en dårlig følelse. Som gravid hadde jeg hatt mange netter med lite søvn og et titalls toalettbesøk på grunn av to små bøllefrø som lå og sparket mot urinblæren. Dette var annerledes. Jeg hadde svake murringer i korsryggen og nedpress, ikke helt uvanlig for en tvillinggravid i uke 33 hadde jeg fått beskjed om på kontroll et par dager i forveien. Men så var det den ekle fornemmelsen som ikke slapp taket og holdt meg våken til langt ut på morgenkvisten. En uke tidligere hadde jeg strikket to prematurluer i ull. I verste fall fikk jeg bruk for dem, i beste fall kunne jeg donere dem til nyfødtavdelingen på sykehuset.

 

 

Plutselig våknet jeg av at jeg var i ferd med å tisse på meg. Jeg rakk det akkurat. Det var først da jeg reiste meg opp og vannet fortsatte å dryppe utover flisene på badegulvet at jeg skjønte hva som hadde skjedd. Jeg rasket til meg et håndkle, la meg flatt på sengen (som jeg hadde lært på fødselsforberedende kurs) og grep etter mobilen som lå på nattbordet.

"Hei, hvor er du?"

"Jeg har nettopp parkert utenfor," svarte mannen min uvitende. Han skulle overraske meg med kaffe og boller på sengen i lunsjpausen sin, siden jeg ikke hadde følt meg helt i form den dagen.

"Vannet har gått."

Selv om vi bor i underkant av fem minutters kjøring fra Ullevål sykehus, insisterte de på å sende en ambulanse. Når vannet går før tvilling 1 har festet seg i bekkenet, er det en mulighet for at navlestrengen kan komme i klem.

Overraskende mange tanker rakk å surre gjennom hodet på de få minuttene det tok før ambulansen kom, mens mannen min pakket ned mobillader, toalettsaker og nyvasket babytøy fra tørkestativet. Fødebagen var blitt pakket på innskytelse i helgen, det var bare noen småting som manglet. Jeg visste at det at vannet gikk ikke var helt krise. Det produseres nytt fostervann hele tiden, og så lenge alt var bra med mageboerne og meg, kunne jeg i teorien ligge i dager, kanskje til og med i uker, før jeg fødte. Og jeg hadde jo ikke rier.

Jeg ble eskortert ned trappene fra fjerde etasje av ikke mindre enn tre rødkledde ambulansearbeidere. Båren sto klar i bakgården, og jeg fikk ikke lov til å gå en meter lenger, selv om jeg følte meg helt fin. Med prikkete pysjamastights, ubørstet hår og eskimosko (de eneste som passet et par hovne gravidføtter) ba jeg en stille bønn om at ingen naboer var hjemme og fikk med seg alt oppstyret.

Da vi ankom Ullevål sykehus ble jeg trillet rett inn på føde-gyn-mottaket og fikk lungemodningssprøyte i låret og antibiotika og riehemmende intravenøst. Enn så mye jeg hadde tenkt på hvordan fødselen kom til å bli, var dette så langt unna forestillingene som man kunne komme. Jeg ble lagt inn på føden til observasjon, men målet var at barna IKKE skulle ut.

Men guttene i magen viste seg å være like utålmodige som sin mor, og riene tok seg opp utover ettermiddagen og kvelden. Selve fødselen kommer jeg ikke til å skrive så mye om, annet enn at det ikke var noe et gravidyogakurs eller hundre episoder av "Fødeavdelingen" kunne forberedt meg på. Halv tolv fikk jeg beskjed om at "disse vil ikke vente lenger, her blir det babyer i natt". Det ble ringt på anestesilege, men epiduralen rakk jeg ikke å få før fødestuen var full av fødselsleger, jordmødre, barnepleiere og barneleger (vanlig praksis ved tvillingfødsel), og jeg fikk beskjed om å presse. Innen klokken var blitt ett var begge to ute, på selveste Kongens åttiende bursdag.

Brått var fødestuen tømt for folk. Og der lå jeg igjen. Alene. Babyene mine var en etasje under på nyfødtintensiven. Inn kom jordmor med flagg og saft. Jeg hadde gjennomført den største styrkeprøven i livet, men uten den forventede belønningen; å få babyene på brystet. Jeg hadde ikke engang fått holde dem og måtte ligge til observasjon et par timer før jeg kunne dra på besøk.

I firetiden på morgenen ble jeg trillet ned på nyfødtintensiven. Det sterke lyset og de skarpe lydene sto i sterk kontrast til det stummende mørket utenfor. Her var det mange på jobb, og vi ble tatt imot av blide sykepleiere. Og der lå de, nese mot nese, tett inntil hverandre i samme seng, innpakket i ullpledd, og var så trygge som de kunne bli, utenfor min mage. Vi fikk hver vår tvilling opp på brystet og der kortsluttet hukommelsen min. Heldigvis er øyeblikket foreviget på kamera, på initiativ fra en erfaren sykepleier.

 

 

Her er Edvin og Lyder en uke gamle på pappas bryst <3

Til slutt vil jeg presisere at begge barna ble født friske, det eneste som "feilet" dem var at de gjerne skulle hatt et par uker til i magen for å vokse seg enda større og sterkere for å møte verden utenfor. Med unntak av litt starthjelp pustet de selv, de trengte kun spisetrening og hjelp til å regulere varmen den første tiden. De er i dag to friske, fornøyde og aktive gutter på snart 7 måneder, som utvikler seg helt i tråd med andre barn født til samme termindato.

#prematur #fødsel #uke33 #nyfødt #tvillinger

 

TIL FJELLS

 

Hallo fra fjellet!

Dørstokkmila var lang denne gangen. Så lang at vi måtte utsette avreise med en dag for å komme oss avgårde. Vi hadde glemt (eventuelt oversett) det enorme berget av klesvask av Mount Everest dimensjoner som måtte forseres for å kunne starte pakkingen. Når man i tillegg har vært på litt last minute shopping og kommer hjem med klesplagg med alarm på, og må reise tilbake til butikken igjen på en regnfull senterlørdag, er det nok til å velte hele lasset.

Etter jeg ble mamma skjønner jeg ikke helt hva jeg brukte tiden min på før. Jeg synes det var stress nok å pakke til meg selv når jeg skulle på tur, nå pakker vi for fire. Jeg var heller ikke klar over hvor mye stæsj to små babyer har: vognbager, vognposer, reisesenger, vippestoler, stellematte, badebalje, flasker, leker, bæreseler, regntrekk.... Listen er lang. Det var så vidt det holdt med skiboks, men vi synes det var litt drøyt å leie tilhenger for en knapp uke på fjellet.

Tidspunket for avreise ble valgt med omhu. Planen var at begge skulle være så mette og trøtte på grøt at vi kunne kjøre i et par timer . Vi kom ikke lenger enn Drammen før vi måtte stoppe. Bare to timer igjen bak rattet... Det var så vidt vi kom oss videre med hjelp av smokk, allsang og rangleristing til lyden av Knudsen og Ludvigsen. (Tar gjerne i mot tips til annen musikk som klinger godt i både baby- og voksenører til bilturen hjem igjen!)

Men nå er vi her, og det var så verdt det! Ja takk, fjelluft, regn som trommer mot ruten, peiskos og P1. Og best av alt, vi er sammen alle fire og jeg fikk sove til klokken 10 i dag.

Dagens trilletur gikk ned alle bakkene til butikken. Heldige meg som hadde superpapsen til å ta svetteøkten opp igjen. Ønsker alle en fin uke!

 

 

Og til de som måtte stusse over bildet: Det er ikke et stikk til Anna Rasmussens "puppeglipp", men bildet er tatt rett etter bading, som her i gården foregår i baris, av praktiske årsaker.

#høstferie #permisjon #tvillinger #hyttetur

 

MORMOR I HJERTET

 

I dag er det fem år siden jeg satt på biblioteket på Handelshøyskolen en mandags morgen i september da jeg fikk en telefon som skulle endre livet mitt for alltid. Jeg husker ikke hvordan det gikk for seg, men plutselig var jeg på et fly til Oslo og rakk frem i tide til å se deg i live en siste gang før du ikke var mer. Jeg var nummen i føttene hele den høsten. Etter hvert ble nummenheten erstattet av spenningshodepine og migrene, der jeg kjempet videre for å leve livet mitt på samme måte som jeg alltid hadde gjort.

Fem år er gått. Jeg har tatt eksamener, bodd i Brussel og Paris, feiret bursdager og høytider, levert master, flyttet tilbake til Oslo og begynt å jobbe, blitt forlovet, giftet meg, blitt gravid og kjøpt hus. Jeg har også drukket x antall kaffekopper, sett x antall serier, lest x antall bøker (dog færre enn jeg liker å innrømme) og spist x antall middager. Og størst av alt, jeg er blitt mamma, og de høye skuldrene har senket seg igjen.

Den første tiden tok jeg opp telefonen for å ringe deg hver gang jeg hadde en god nyhet. Nå ringer jeg ingen. Det føles ikke riktig eller viktig for meg å dele mine beste øyeblikk med noen andre først.

Du har gått glipp av mye. Samtidig er du med meg i alt jeg gjør og alt jeg er. Mye av grunnen til at jeg føler meg så sterk og trygg i rollen som mamma er at jeg har hatt deg som eksempel. Visst har vi kranglet og smelt med dører, sagt ting vi angret på og glemt det like fort igjen med et smil eller en klem.

Jeg har arvet min korte lunte fra deg. Men også min arbeidslyst, besluttsomhet og optimisme. Som alenemor til en åtte- og en treåring dro du med hele familien på utveksling til USA. Du studerte til å bli siviløkonom og engasjerte deg i politikk og samfunn, samtidig som du var en tilstedeværende mamma. Det er først nå etter at jeg er blitt mamma selv at jeg skjønner at det ikke er en selvfølge. Som mamma stilte du krav, samtidig som du alltid gladelig satte våre behov foran dine egne.

Etter at du ble syk var det en kamp for deg å komme deg opp av sengen, på jobb og være med på ting som andre tar for gitt, som skoleavslutninger, fotballkamper og familieferier. Av alt du var og alt du oppnådde, er hvordan du taklet sykdom og motgang det som har lært meg aller mest. Ingenting er umulig, jeg klarer alt.

Mange spør meg om guttene: "Er de alltid så blide og fornøyde?". Det er takket være deg det, mormor i himmelen. Da vi skulle finne navn til guttene lånte vi tre bokstaver til hver fra navnet ditt.

De har rett de som sier at de beste går først. De tar feil de som tror at det blir så mye enklere med tiden. Men jeg lover å gjøre mitt beste for å gi guttene en like god oppvekst som du ga meg. Og jeg lover å fortelle dem alt om deg, mormor i hjertet.

 

 

12 NYBEGYNNERFEIL MAN ALDRI GJENTAR SOM MAMMA

 

1. Sitte i ro når du ser at babyen din er i ferd med å nyse under grøtspisingen og du har nyvasket hår.

2. Ta på hvit body når du skal servere gulrot- eller avocadomos til lunsj.

3. Sende mannen av sted på jobb uten å ha tatt en dusj først. Jeg kom meg aldri ut av huset den dagen.

4. Vente med å skifte bæsjebleie fordi babyen er midt i måltidet. Når du siden åpner gavepakken fyller den bleien og hele ryggen.

5. Ha langt, utslått hår eller bruke hengeøredobber. Au...!

6. Spontanskifte bleie i sofaen og glemme å dekke til junior.

7. Fylle termosen til morsmelkserstatningen med vann fra vannkokeren som du har glemt å koke opp.

8. Stoppe for å kjøpe en kaffe på trilletur når de små nettopp har sovnet i vognen.

9. Stole blindt på yr.no og dra på trilletur uten regntrekk.

10. Slå opp UV-teltet uten å ha lest (og forstått) bruksanvisningen for hvordan slå det sammen igjen.

11. Legge ned en gulpebaby i babygymmen rett etter måltid.

12. Kysse en sovende baby god natt når du skal legge deg.

 

 

Her serveres avocadomos i bare bleia. Både små og store trives med det!

Hvilke nybegynnerfeil gjorde du som mamma?

#mammatips #lifehack

 

TVILLINGMAMMA SPRENGER GRENSER

 

Nei, jeg snakker ikke om å løpe maraton 6 måneder etter fødsel, eller dra på jordomseiling, men min første biltur helt alene med gutta. Jeg har utsatt det litt for lenge. Men i går fant jeg ut at jeg ikke kunne la det stå i veien for en hyggelig lunsjavtale med en tvillingmamma på andre siden av byen. Vi kjøpte bilen da jeg var 6 måneder på vei og ikke nådde frem til rattet, og siden vi bor i byen har det blitt lite kjøring på meg etter at de kom. Men bekymringene mine var grunnløse: Guttene hadde sovnet før vi svingte ut av gaten vår - som vanlig var det meg det var verst for.  

Jeg hadde hjertet i halsen, sjekket speilet for å se til barna hundre ganger og kvelte motoren i et av de første lyskryssene, på flatmark. En svart Mercedes lå klint opp i bakruten der jeg lovlydig holdt meg til fartsgrensen. Det er sånne episoder som gjør at man skjønner hvorfor det blir krig i verden. Det var først da han ruste forbi meg i venstrefeltet i det sekundet vi kom ut på Ring 3, at jeg senket skuldrene. Resten av bilturen gikk strålende, og jeg navigerte meg oppover Holmenkollbakkene etter GPS-en som om jeg aldri hadde gjort annet.

Den første utfordringen kom da jeg hadde parkert og skulle slå opp vognen. "Det er så enkelt, du kan ikke gjøre noe feil", sa mannen min kvelden i forveien da jeg ba om en demo. Men den rikket seg ikke av flekken. I duskregnet, med mannen på FaceTime og to (takk og lov!) tålmodige gutter i bilen, fikk jeg til slutt slått opp vognen. (Til dere som har Donkey: man må altså trekke til seg de hvite knappene på siden av understellet mens man holder inne de svarte knappene. Superintuitivt.) Ahhh, for en seier! Vi storkoste oss på trilletur og rakk en kopp te og rask lunsj mens tre av fire barn fortsatt sov etter turen.

Turen hjem var hakket mer utfordrende med et par smokkestopp, men da jeg kjørte inn i gaten vår var jeg høy på livet, jeg hadde bestått! Og jeg spottet en perfekt luke rett foran porten vår. Det var da jeg så dem; tilskuerne som sto henslengt og sigget på motsatt side av gaten. Mislykket lukeparkering foran tre middelaldrende bygningsarbeidere var ikke det jeg hadde mest lyst til. Så jeg endte opp med å sette bilen i parallellgaten og bære gutta de 150 ekstra meterne hjem, en i bæresele og en i bilstol. Jeg er god på å lage ekstra jobb for meg selv...

 

Tenk at en biltur kan gi så stor mestringsfølelse!

#tvillinger #tvillingmamma

 

PUSTER UT!

 

Her kommer et godt råd fra meg: Om du noen gang lurer på å ha navnefest og visning på samme dag? Svaret er kanskje åpenbart, men nå også basert på personlig erfaring: ikke gjør det!

Vi tenkte vel at det var praktisk fordi vi uansett skulle være borte. Men desto mer upraktisk på den måten at alt måtte være strøkent da vi gikk ut døren. Og når man skal kle på to voksne og to små bunader, etter å ha gitt grøt, skiftet bæsjebleier og tørket gulp til den store gullmedaljen, ville det foretrukne vært å etterlate leiligheten som et lynnedslag og ikke strøken som i et interiørmagasin. Men vi kom i mål, og i dag ble leiligheten solgt, hurra!

Navnefesten ble så fin! Seremonien ble holdt i Gamle Logen av Human-Etisk Forbund. Det var ganske sprøtt å sitte der, i samme sal hvor jeg var på julebord med jobben for knappe to år siden, og nå være mamma til to. Jeg kjente tårene piple frem allerede under den første allsangen ("Morgendagens søsken"), og jeg var sprekkeferdig av stolthet over de to små verdensborgerne våre. Barna var eksemplariske, de kjedet seg litt under talen - Edvin sovnet til og med - men satt begge fengslet under fiolinkonserten. Jeg drømmer om at de blir hakket mer musikalske enn sin mor...

Finn en feil! Neida, jeg glemte ikke å ta på meg den ene øredobben. En liten ramp satt og lekte med den under seremonien, og plutselig var den borte!

 

Edvin og Lyder med fadderne <3

Etter seremonien hadde vi selskap for nærmeste familie og venner på St. Hanshaugen.

Navnefestkaken var fra Kreative Kaker og var fylt med sjokolade, eggekrem og mandelkrem - så god!

#navnefest #dåpskake #tvillinger

 

DET VERSTE OG BESTE MED Å VÆRE GRAVID

Jeg har lett for å bli nostalgisk når jeg tenker tilbake på svangerskapet. Men i virkeligheten var det en emosjonell og fysisk berg- og dalbane.

 

JEG SAVNER IKKE...

Å være svimmel og kvalm. Den følelsen av at man våkner opp om bord på et gyngende skip. Jeg hadde ikke sjans i havet til å komme meg opp av sengen før tidligst i 11-tiden, og først etter å ha inntatt en rugsprø med gulost som mannen hadde satt igjen på nattbordet før han dro på jobb, turte jeg å plante et par skjelvende ben i gulvet. På nattbordet lå det dessuten alltid en pakke tørre Marie-kjeks, og vaskebøtten hadde fast plass ved siden av sengen i flere måneder. Takk og lov for at bryllupet vårt ikke startet før klokken 14 da jeg var over den verste kneiken! På bryllupsreise gikk jeg med ett sjøsykearmbånd rundt hvert håndledd, og vi forlot ikke hotellet. Og nei, det ga seg ikke rundt uke 12 som lovet, men varte helt til uke 16. Fun fact: Med tvillinger produserer kroppen dobbelt så mye av HCG-hormonet som forårsaker kvalme.

Å ha halsbrann. Perfekt timet med julebordsesongen. Pinnekjøtt og ribbe, gravidappetitt og to små bøllefrø som lå og sparket mot magesekken, var ingen god kombinasjon. Redningen ble drøssevis med klementiner, Novaluzid tyggetabletter og verdens største hodepute.

Å ha blære på størrelse med en rosin.

Å sove dårlig. Mye på grunn av punktet over. Men også av helt ubestemmelige grunner.  Jeg investerte etter hvert i en svindyr "gravidpølse" som jeg lå i skje med hver natt og angret ikke ett sekund. Det viste seg at den også kunne brukes til dobbeltamming, flaskemating og som baby nest.

Å måtte ha hjelp til å ta på sko eller plukke opp ting fra gulvet. Mistet jeg shampoflasken på dusjgulvet ble det ingen hårvask den dagen.

Å ikke kunne spise alt man ville. Brie og spekeskinke var det største savnet.

Å føle seg utenfor. Jeg var den første i venninnegjengen til å bli gravid. Av og til føltes det som om livet mitt hadde stoppet litt opp, mens alle rundt meg fortsatte som før. Frokoster før jobb, trening og vorspiel var ting jeg gikk glipp av. Jeg var forberedt på at ting ville endre seg etter barna var kommet til verden, men ikke at selve graviditeten skulle føre med seg så mange begrensninger på grunn av min form.

Å ha ekstremt kort lunte. Diverse kundebehandlere fikk gjennomgå... Om jeg fant det minste å utsette, følte jeg det var min plikt å si ifra, og det med et brak.

Å bekymre seg. Først var jeg redd for å miste. Da vi fant ut på tidlig ultralyd at det var to små reker i magen, fikk vi beskjed om at det var en overhengende fare for at vi fikk bli foreldre til kun en av dem. Så mye som hvert åttende svangerskap starter som tvillinggraviditet, mens kun én av 100 fødsler er tvillingfødsel fordi mange mister tvillingen tidlig i graviditeten. Vanishing twin syndrome kalles det. Da vi fikk bekreftet at det fortsatt var to der inne, som vokste og slo salto i uke 12, avløste den ene bekymringen den andre. Jeg var redd for at de ikke skulle utvikle seg som de skulle, for å ikke kjenne nok liv og for at de skulle komme alt for tidlig. Å bekymre seg er en helt naturlig del av det å være gravid for første gang, og spesielt når man har et risikosvangerskap. Heldigvis ble jeg godt fulgt opp av fagpersoner som beroliget meg, og jeg levde etter mantraet til min jordmor: "Ring heller en gang for mye enn en gang for lite". Det førte til at vi måtte kjøre ned fra fjellet tidlig på selveste julaften for en ekstra kontroll på sykehuset. Heldigvis var alt som det skulle, og guttene holdt seg inne i magen til uke 33. 

 

DET BESTE MED Å VÆRE GRAVID VAR...

Å kjenne tilknytning fra positiv graviditetstest. Og fra det minuttet jeg så to bankende hjerter på ultralyd i uke 6, elsket jeg begge to. Visst var jeg spent og litt nervøs for hva som ventet oss, men jeg ble bunnløs trist av tanken på at en av dem skulle vokse opp uten den andre.

Å følge med på utviklingen fra uke til uke. Jeg levde på babyverden.no og gjennom diverse apper. Jeg gledet meg til hver torsdag hvor jeg startet på en ny graviditetsuke og en ny frukt eller grønnsak symboliserte babyens størrelse.

Å høre hjertet slå for første gang. Verdens beste følelse. Og verdens verste da jordmor noen uker senere brukte mange minutter før hun fant begge.

Å ha en voksende mage. Det tok litt tid før kulen kom, men da den først ble synlig vokste den i rekordfart. Vekten pekte oppover med en hel kilo ekstra i uken fra uke 16.

Å kjenne liv. De første små boblene kjente jeg allerede i uke 12-13. Det er visst ikke så uvanlig med tvillinger. Men de første harde sparkene kjente jeg ikke før i uke 19. For meg var det et mysterium hvem som var hvem i magen. Og på ultralyd viste det seg at tvilling 2 stadig byttet leie, så det var kanskje ikke så rart.

Å dra på ultralyd. Som tvillinggravid blir man ekstra godt fulgt opp. Jeg hadde 11 ultralyder i svangerskapet, og likevel ble jeg aldri lei av å se de to små svart-hvitt menneskene på skjermen.

Å handle babyklær og utstyr. For en sprø følelse det var å kjøpe de første bittesmå plaggene i størrelse 50. Lite visste jeg da om at guttene ikke kom til å veie mer enn 2 kilo og bruke størrelse 44 da de kom til verden.

Å snakke til magen. Til tross for at jeg var mye alene i svangerskapet, følte jeg meg aldri ensom. Jeg hadde alltid to samtalepartnere som aldri ble lei av å høre på meg småprate eller synge i dusjen.

Å bestemme navn. Jeg har alltid hatt dilla på navn, og navneforslagene har vært klare siden før jeg ble gravid. Men plutselig var det ikke bare et navn på en blokk. Navnene var klare allerede i uke 19.

Å være forventningsfull. Jeg brukte utallige timer på å gruble på hvem de to mageboerne var. Hvordan kom de til å se ut, ville de ligne mest på meg eller pappaen, ville de bli like sta som meg, eller tålmodige som sin far.

Å elske noen betingelsesløst. Det aller beste med å være gravid og det som gjorde det hele verdt det; den endeløse kjærligheten som vokser seg sterkere og sterkere for hver dag.

 

Hva synes du var det verste og beste med å være gravid?

#gravid #tvillinggravid

HVERDAGSBLUES

Først; tusen takk for alt engasjementet rundt forrige innlegg, responsen har vært overveldende. Det er tydelig mange som kjenner seg igjen, og det er både godt og litt trist på samme tid. Dere er ikke grunnen til at starten på uken ble skikkelig grå, dere gjorde den litt mer fargerik!

 

Noen mandager føler jeg meg som en supermamma, proppfull av energi etter en helg med hvilepuls. Vel, i går var ikke en slik dag. Videregående-reunion, rydding og vasking til privatvisning og forberedelser til navnefest kommende helg gjorde sitt til at skuldrene satt høyt gjennom hele helgen. Pesten (også kjent som øre-nese-hals-virus) som inntok hjemmet for noen uker siden, har gått på rundgang med det resultat at vi i går måtte en ny tur til legen.

Som vanlig er jeg ute i siste liten etter at tvilling 2 leverte dagens stinkbombe to minutter før avreise, men som tvillingmamma legger jeg prestisje i å ikke komme for sent til avtaler. Lett småjogg til legekontoret, og jeg er fremme med god margin, åtte minutter før tiden. Første hindring: inngangsdøren er ikke bred nok for vognen. Jeg klikker bagene av, slår sammen vognen til smaleste bredde og kommer meg akkurat gjennom døren. Andre hindring: Tre smale trappetrinn for å komme opp til heisen. Tvilling 1 som er våken går i bæreselen, mens jeg sjonglerer vognen med tvilling 2 opp trinnene. Hva er den lukten? Tvilling 1 seiler raskt opp som hovedmistenkt, men bleien er tørr. Jeg kikker bak meg og ser at vi har etterlatt en fin liten stripe med hundebæsj på avsatsen. Som om det ikke er nok bæsj i livet mitt fra før. Tvilling 1 leverer for øvrig sin stinkbombe i fanget til den søte vikarlegen, mens mor og tvilling 2 er inne på laben og tar blodprøver. Vel ute av legekontoret ser jeg i speilet i heisen at genseren min er på vranga, buksesmekken er åpen og jeg har en fin stripe gulp nedover buksebenet på den svarte jeansen.

Tirsdag morgen starter bra: tvilling 2 er feberfri, og vi trenger ikke avlyse seksmånederskontrollen, hurra! Jeg har et elsk-hat forhold til helsestasjonen. Siden guttene kom i uke 33 så jeg i en periode mer til helsesøster enn til mine egne venner og familie. Nå er jeg glad for at vi ikke trenger å dra dit oftere enn en gang i måneden. Å komme seg dit er en ekspedisjon i seg selv. Tidspunktet passer liksom aldri med resten av rutinene. Men guttene skrur på sjarmen og viser frem turnkunstene, og helsesøster er storfornøyd! Hele seansen ender med to overtrøtte småtroll som ikke vil sove, selv etter mat og flere runder i parken. De sovner ikke før en tissetrengt mor står utenfor porten hjemme. Så da blir det 30 nye runder rundt ballplassen i gaten i stedet.

Det er da jeg oppdager at bankkortet mitt ligger igjen et sted på veien. Det positive er at herfra kan det bare gå oppover! Nå venter en lang god dusj og litt hjemmespa.

Hvordan har deres ukestart vært?

Til slutt, en liten forklaring til dere som ikke har tvillinger selv: Tvillingene får navn når de ligger i magen, og den som ligger nærmest "utgangen" kalles tvilling 1 (tv1), mens den andre blir tvilling 2 (tv2). Tvillingmødre bruker ofte disse begrepene, i stedet for å si sønnen eller datteren min (hvem av dem?).

 

KJÆRE JONAS OG ERNA

 

Dere er begge foreldre, Jonas er til og med blitt bestefar, og dyktige med ord. Kanskje dere kan hjelpe meg med å forklare for min seks måneder gamle, utrøstelige baby: "Du må bare ligge der for deg selv i fem minutter, mens Mamma skifter på din tvillingbror". Eller: "Du kommer ikke til å få så mye kos og oppmerksomhet og må nok leke mest for deg selv i dag, siden broren din har vondt i magen og trenger meg mer enn det du gjør akkurat nå."

Alle barn burde ha rett til omsorg på like premisser. Hadde vi fått to babyer med ett års mellomrom, hadde hver av babyene fått 46 uker alene med en forelder. Men får man to babyer samtidig, har i prinsippet den førstefødte tvillingen 46 uker, mens den andre tvillingen bare får fem (!) uker. Legger man til de to ukene med omsorgspermisjon partner får i forbindelse med fødsel, vil de fleste tvillinger være under to måneder når én av foreldrene må tilbake i jobb, og mor må sjonglere to barn på egenhånd. Da mannen min skulle tilbake på jobb veide tvillingene knappe fem kilo, ikke mye mer enn en nyfødt baby. Vi fikk aldri helt til ammingen og bestemte oss samtidig for å gå over til flaske. Hadde far vært hjemme lenger, skal dere ikke se bort ifra at jeg hadde prøvd enda litt til.

De sier at man ikke får mer enn man tåler. Og tro meg når jeg sier at alle tvillingmødre er superheltinner. Men ingen superheltinner har to sett hender. Og også superheltinner må spise, sove, hvile og gå på toalettet. Tvillingmødre har 80 prosent større sannsynlighet for å få fødselsdepresjon, i følge en ny norsk studie. Konklusjonen er at det skyldes økt omsorgsbyrde og stress.

For et par uker siden var jeg hos legen med min sønn som har eksem. Jeg nevnte for henne at jeg hadde slitt med halsbetennelse og hoste i et par uker. "Du må bare være flink til å slappe av, så går det nok over av seg selv", sa legen. "Sov når babyene sover." Du mener det lille kvarteret på formiddagen hvor begge faktisk sover samtidig? Den tiden trenger jeg faktisk til å spise, vaske flasker og sette på en klesvask. For å få de til å sove lenger må begge ut i vognen, og en trilletur med over 14 kilo baby i en dobbeltvogn fullastet med diverse utstyr som termos og flasker, er vel mer å regne som en treningstur enn avslapning.

Jeg elsker å være tvillingmamma, men jeg hater følelsen av å ikke strekke til. Jeg får dårlig samvittighet for at barna mine ikke får like mye nærhet og omsorg som enlinger. Sosiale medier florerer av artikler om hvordan gråt er skadelig for babyer, og jeg får medlidende blikk fra andre mødre når begge gråter samtidig når jeg er på trilletur, eller når jeg lar mine to ligge i vognen, mens resten av barselgruppen sitter med sine små på fanget. Når vi er sammen med jevnaldrende babyer, kjenner jeg det knyter seg i magen når jeg ser at mine er svakere og ikke like koordinert. Tvillinger ligger ofte litt etter enlinger i utvikling. Uten å ha satt meg inn i forskningen bak, blir jeg ikke overrasket om grunnen er at tvillingforeldre ikke får tiden til å strekke til. Hos oss blir vippestolen flittig brukt. Maks 20 minutter, sier helsesøster. Vel, jeg tror det er mange tvillingmødre som synder mot den regelen. Det som funker, det funker.

Tvillinger er heldige. De har en bestevenn og støttespiller for livet. Når jeg er sliten og lei, finner jeg trøst i at de alltid vil ha hverandre. Men for en liten baby er det ikke mye hjelp i en jevnaldrende lekekamerat. Den trenger et sett trygge voksne hender som kan bysse og bære, skifte bleier, trøste og mate.

Jonas og Erna: Alle babyer burde ha rett på en omsorgsperson som er der hundre prosent. Det er kanskje 18 år til de har stemmerett, men dere sier begge at dere vil satse på fremtiden.

Synes du som leser dette at tvillinger og flerlinger også burde ha rett på en forelder på fulltid, blir jeg veldig glad om du signerer tvillingoppropet her.

#tvillinger #permisjon

 

LIVET I FJERDE ETASJE FØR OG ETTER TVILLINGER

 

Som nyutdannede på jakt etter drømmeleiligheten i byen falt vi pladask for en treroms i en klassisk bygård på St. Hanshaugen. Fire etasjer uten heis fikk man betalt for i form av store vinduer og en sjarmerende og vestvendt balkong med gode solforhold. Leiligheten i andre etasje var også til salgs, men vi ville heller betale et par hundre tusen ekstra for å komme litt opp i høyden. Leiligheten hadde et bonussoverom som ville passe perfekt som barnerom når den tid skulle komme. Jeg så for meg solfylte kvelder på balkongen mens babyen sov inne, og hvordan jeg skulle tilbringe mesteparten av permisjonstiden på Kaffebrenneriet med barselgruppen og på joggetur og baby bootcamp i parken.

 

 

Etter seks måneder med to babyer har jeg erfart at god takhøyde betyr ekstra mange trappetrinn. Jeg kan telle på én hånd hvor mange kvelder jeg har sittet på balkongen. Kveldsuroen slår som oftest til to minutter etter at jeg har satt meg ned med en kaffekopp og et blad. Og terskelen for å ta med seg tvillinger alene på kafé eller å dra på joggetur med "dobbeltdekkeren" er mildt sagt høy. Men jeg har også erfart at det å bli inne en hel dag alene med gutta er litt som å skyte seg selv i foten. Da sover de maks en halvtime av gangen, mens i vognen kan de sove i timer i strekk (gitt at den ruller, så klart...). Og avtaler på helsestasjonen, hos fysioterapeut, med barselgruppe og babysvømming, krever rett og slett at man kommer seg ut døren.

Så, hvordan gjør jeg det?

Det kjedelige svaret er at alt ligger i forberedelsene. Stellevesken pakkes klar kvelden i forveien med et flaskearsenal som har fått helsesøster til å påpeke: "Det er vel ikke sekslinger du har?" (utrolig festlig). Stellevesken inneholder for øvrig: Doseringsbokser med mme, gulpekluter, ekstra skift, luer/solhatter, reservesmokker, antibac, bleier, våtservietter, bleieposer, stelleunderlag, leker, hårstrikk, solbriller, ekstra skift og proviant til mor. Piknikpledd, UV-telt, eller eventuelt regntrekk, ligger klart nede i vognen. Det eneste jeg gjør om morgenen er å helle varmt vann på en termos, så er jeg good to go.

Det er også avgjørende å velge tidspunktet for nedstigningen med omhu. Ideelt sett skal guttene nylig ha fått mat (men ikke så nylig at de gulper ut hele antrekket idet du legger dem ned i vognen). Det er også en bonus om de er litt trøtte og salige (men ikke så trøtte at de sovner før du får kommet deg ut og våkner med et brak idet inngangsdøren smeller igjen). Når begge ligger trygt i vognbagene sine i leiligheten, går jeg ned med stellevesken og slår opp vognen. Ja, jeg går faktisk fra babyene mine i opptil tre minutter. Som tvillingmamma har du ikke mulighet til å være overbeskyttende og nervøs førstegangsmor. Deretter tar jeg begge bagene ut på trappeavsatsen utenfor leiligheten, bærer én bag ned til første etasje og går opp igjen og henter den andre. I det siste har jeg også begynt å ta én baby i bæresele og én under armen når jeg bærer dem ned. Så er det bare å legge barna i bagene som mannen min satte igjen nede før han dro på jobb, og rulle avgårde. Nå om sommeren tilbringer vi de aller fleste timene på trilletur og på piknikpledd i parken, og tusler hjemover for å møte pappaen når han kommer fra jobb.

Men snart kommer høsten og UV-teltet må permanent byttes ut med regntrekk. Derfor er nå den fine leiligheten vår til salgs. Jeg håper den får en ny eier som vet å sette pris på god takhøyde og lysforhold. Om du skulle være i den sistnevnte kategorien, ta gjerne en titt på salgsannonsen her.

 

DA VI FANT UT AT DET VAR TO I MAGEN

Jeg husker fortsatt den intense, boblende lykkerusen som fulgte med en positiv graviditetstest. Og ikke minst følelsen av å gå rundt og bære på en så stor og altoppslukende hemmelighet.

Tidlig en lørdags morgen for rundt ett år siden snek jeg meg ut av sengen og inn på badet for å ta testen. Med skjelvende hender la jeg pinnen fra meg på vaskemaskinen med baksiden opp og satte på treminutters timer på mobilen. I mellomtiden gikk jeg på kjøkkenet og tok meg et glass vann. Tilbake på badet får jeg bekreftelsen jeg har ventet på og som får sommerfuglene til å flakse i magen: et svakt plusstegn som blir tydeligere og tydeligere. Forloveden min rakk knapt å åpne øynene før jeg utbrøt:

"Vi skal bli foreldre!"

 

 

En uke senere blir gleden raskt til bekymring idet magesmertene hugger til, så jeg knapt får puste, krøller meg sammen på sofaen, eller ligger våken om nettene og vrir meg i smerte. Jeg runder Google på desperat jakt etter hva slike symptomer kan bety og finner fort ut at for en nervøs førstegangsgravid er Google både din beste venn og verste fiende. Morgenkvalme og svimmelhet kommer også snikende og ønskes nesten velkommen, som et kjærkomment tegn på at ting er som det skal.

På legekontoret får jeg utdelt en hvit plastkopp og blir bedt om å ta en tur på toalettet på den andre siden av venteværelset. Tilbake til skranken med koppen med noe gult i, ganske svett og rød i toppen, passerer jeg et par pensjonister og en dresskledd mann, mens jeg prøver å unngå og snuble i de utstrakte bena til en fyr i håndverkerbukser.  Jeg får bekreftet at jeg er gravid og at alt virker normalt (hurra)! Jeg er nesten på vei ut døren når den unge vikarlegen sier: "Men jeg kan jo ikke utelukke at det er graviditet utenfor livmoren. Blir du akutt dårlig må du ringe 113." Ny runde på Google, og jeg lærer raskt at svangerskap utenfor livmoren ikke er noe å spøke med. Min bedre halvdel ringer tilbake til legekontoret og insisterer på å få henvisning til tidlig ultralyd. Det blir en lang helg i ventemodus.

Gynekologen er en eldre dame med kortklipt hår som liker å gjøre ting på gamlemåten. Hun ber meg legge meg ned på undersøkelsesbenken og trekker forhenget igjen foran nesen til mannen. "Du kan komme bak hit om det er noe å se!" Jeg ligger og titter opp i taket for å unngå og se svart-hvitt skjermen.

"Nå skal vi se her."

Lang pause.

"Ja, ser man det!"

Lang pause igjen.

"Her er det faktisk to!"

"HÆ? TO???" Utbryter jeg.

Plutselig er min bedre halvdel på riktig side av forhenget og holder meg i hånden mens gynekologen peker og forklarer at de to rekene på skjermen har hvert sitt bankende hjerte.

Ute på gaten igjen i augustvarmen ser vi på hverandre og bryter begge ut i latter.

"Vi må flytte." sier jeg.

Ett år senere bor vi fortsatt på samme sted. Mer om livet med tvillinger i fjerde etasje uten heis senere.

 

 

Bildet er fra etter vi hadde vært på ordinær ultralyd, hvor de to små rekene i magen viste seg å være to gutter.

Hvordan fant du ut at det var liv i magen? Og hvordan tok du eventuelt nyheten om at det var to?

#tvillinger #tvillinggravid #ultralyd

 

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017 » August 2017
hits